Det siste døgnet har et bilde av en svensk jente i bikini gått som en farsott over Facebook. Det har til
og med blitt laget egne artikler i nettavisene om det. Grunnen til at
bildet har blitt så kjent og har spredd seg så fort er ikke fordi
jenten er overnaturlig vakker eller fordi det er et utrolig godt
fotografert bilde. Grunnen er fordi jenten turde å poste et bilde av
seg selv i bikini, selv om hun ikke er slank.
Det er trist at det er slik i denne
verdenen, at det ikke er rom for alle typer mennesker.
Kroppshysteriet og dietthysteriet har tatt så over dagliglivet vårt
at vi synes det er helt utrolig å se et bilde av en litt formfull
jente i bikini.
Som en som lever i skyggen av sitt eget
kroppshat, er det godt å se at noen tør å være seg selv, selv med
mer kroppsfett enn det som fremholdes som vakkert i samfunnets
stereotypi. Det er også misunnelsesverdig, jeg hadde aldri tørt å
gjøre det samme.
Jeg følger jo strømmen på mange måter selv og: Jeg er den tykke damen som i stedet for å legge ut bilder av
seg selv på ferie, legger ut bilder av naturen og barna sine. Jeg gjemmer meg bak kameraet fordi det
er enklere, jeg trenger ikke å forholde meg til kommentarer og
ikke-kommentarer om hvordan jeg ser ut. Om jeg mot formodning
publiserer bilder av meg selv er det fullt påkledd, og helst kun fra
halsen og opp. Så dypt stikker mitt eget hat mot en kropp jeg har
følt meg fanget i fra barneskolen.
Mange vil si at det er jo bare å gjøre
noe med det, og det er jo en sannhet i det. Spørsmålet er bare
hvordan? Skal jeg la meg styre av et skjønnhetsideal som jeg aldri
kommer til å passe inn i, burde jeg ikke heller like meg selv slik
jeg er? Hvorfor er det slik at jeg ikke klarer å riste av meg
følelsen av at det er meg det er noe galt med? Strengt tatt er jeg
jo bare et resultat av det jeg blir foret inn gjennom alle slags
medier og motebransjen. Det er trist at noen få skal ha så mye og
si for hva jeg som menneske er «verd» i andres og (jeg innrømmer det) mine egne øyne.
Det burde være nok å trives med den kroppen man har, uavhengig av
kiloene på den. Liten, stor, tynn eller tykk, det burde være plass
til alle i verdensbildet.
Jeg jobber med saken, jeg har vel streng tatt innsett at jeg aldri kommer til å bli noen sylfide. Det har jeg heller ikke lyst til å bli. Jeg jobber derfor kontinuerlig med å godta meg selv som den jeg er både i kropp og sjel, et arbeid som dagens mote- og dagspresse ikke alltid gjør til et lett arbeid. Og ikke for å nevne hva deres holdninger kan få noen mennesker til å gjøre; jeg har opplevd flere ganger å bli kalt feit av fremmede mennesker. Jeg går da vel ikke bort til fremmede tynne mennesker på gaten og påpeker hvordan de ser ut? "Hei ditt beinrangel, hvor mange ganger har du kastet opp i dag?" Er jo ikke sikkert det hadde blitt tatt så godt i mot. Men å kommentere feite mennesker er liksom helt greit. Vi er jo så tykke og dumme at kommentarene sikkert ikke trenger inn uansett....
Jenter som Linda-Marie er det derfor
altfor få av. Jeg misunner henne og hyller henne, jeg håper at
flere gjør som henne, kanskje jeg også vil tørre å gå på
stranden i bikini neste sommer.
Og kanskje til og med legge ut bilde av
det på Facebook.....
