Jeg velger meg April

Det er sol ute, våren er endelig her. Luften virker klarere og vakrere. Selv om det fortsatt er kaldt kjenner jeg solvarmen i kroppen og kjenner solstrålene stikke i fjeset. Fregnene vil nok være synlige i kveld. Det kiler i magen og jeg kjenner en liten boble av forventning.

Det skjer hver vår. Min indre sekstenåring rører på seg. Hvert år blir jeg like forundret over det. Det er akkurat som om man feller vinterhammen og så kommer man inn til et gjenværende lag med tenåring. En rastløshet som kan vare i flere uker. Jeg blir urolig i kroppen. Får sommerfugler i magen av ingen grunn. Jeg vil ut å gå i solen, møte nye mennesker, smile, le, flørte. Jeg bobler over av innestengt glede og latter. Det er en riktig så berusende følelse når den kommer.

Men den har en annen side også. Savnet av å ha muligheten til å gjøre det som faller meg inn uten å sjekke om det passer noen andre. Savnet av å være yngre, penere, friere. Flørte uten at jeg sårer en annen. Gå ut uten dårlig samvittighet for den som må sitte hjemme.

Midtlivskrise, sier du? Jeg tror ikke det er det. Jeg tror det er sekstenåringens privilegium å være både ansvarsløs og selvopptatt. Jeg merker at jeg ikke er den eneste som har det på denne måten. Jeg ser det i smilet til mannen jeg går forbi på gaten. På de lette skrittene, nesten dansesteg, som jeg så nabofruen gjøre forleden dag. På latteren som klinger gjennom gaten og som høres selv gjennom lukkede vinduer.

Det er viktig å ta vare på denne følelsen. Å pleie den slik at minnene om den kan vare resten av året. Det er denne følelsen spesielt som gjør at jeg gleder meg til våren hvert år. Den ligger bakenfor vinteren og lokker med håp om sol og varme.

Så når solen skinner og man blir så våryr at det svimler for en, bare samle det som en boble inni deg så har du noe å slippe løs de kaldeste og mørkeste dagene i januar neste år. Da vet du at det ikke er lenge igjen til du igjen får hilse på din indre sekstenåring.

Wibbly Wobbly, Timey Wimey.....

I dag, mens jeg satt på en benk og ventet på mann og barn ble jeg sittende og fundere over tiden. Både som målbar enhet og som følelse. Kanskje mest som følelse, det var den som var mest nærliggende å tenke på der jeg satt.

Tiden er en egen ting. Den kommer, den går, den tikker og takker, den lakker, den flyr og den snegler seg avgårde.

Den oppleves forskjellig fra person til person, også for personer som befinner seg på nøyaktig samme sted samtidig. Hva er det som gjør at tiden er så uangripelig? Vi måler jo tiden i sekunder, minutter, timer, dager, måneder og år. Men det føles ikke likt.

Jeg er oppvokst i en familie der det er viktig å holde tiden. Derfor oppleves det som uhøflig når andre lar deg vente og vente og vente, noe som gjerne skjer når man er punktlig. Dette fordi andre ikke føler at det er så viktig om man kommer fem, ti eller femten minutter for sent. Min kjære og hans familie er av denne typen. Mange gode historier kan oppstå som følge av dette, og heldigvis er det sånn at de fleste slike historier blir gode med tiden selv om de ikke var det i utgangspunktet.

Ventetid er en annen tid. Den føles alltid lang, og det kan være vanskelig å smøre seg med tålmodighet når tiden går som saktest. Jeg føler for eksempel at når jeg venter på ham, så har mannen min all verdens tid. Han er bare rask når det ikke er en forventning om å være rask. Det kan godt være at denne følelsen er farget av at jeg måtte vente en stund i dag, og at jeg frøs. Tiden gikk nemlig mye fortere da jeg kom frem til at jeg skulle vente i bokhandelen på andre siden av gaten. Jeg hadde jo knapt sett på titlene når de kom. Og jeg som hadde håpet på en ny bok som kan sluke litt av tiden i kveld....

PS. For de av dere som lurte, så kommer tittelen på innlegget ,"Wibbly Wobbly, Timey Wimey",  fra den fantastiske serien Doctor Who. Har du ikke sett den allerede, kan den anbefales som en god tidtrøyte :-)