Det er sol ute, våren er endelig her.
Luften virker klarere og vakrere. Selv om det fortsatt er kaldt
kjenner jeg solvarmen i kroppen og kjenner solstrålene stikke i
fjeset. Fregnene vil nok være synlige i kveld. Det kiler i magen og
jeg kjenner en liten boble av forventning.
Det skjer hver vår. Min indre
sekstenåring rører på seg. Hvert år blir jeg like forundret over
det. Det er akkurat som om man feller vinterhammen og så kommer man
inn til et gjenværende lag med tenåring. En rastløshet som kan vare i flere uker. Jeg blir urolig i kroppen. Får sommerfugler i
magen av ingen grunn. Jeg vil ut å gå i solen, møte nye mennesker,
smile, le, flørte. Jeg bobler over av innestengt glede og latter.
Det er en riktig så berusende følelse når den kommer.
Men den har en annen side også. Savnet
av å ha muligheten til å gjøre det som faller meg inn uten å
sjekke om det passer noen andre. Savnet av å være yngre, penere,
friere. Flørte uten at jeg sårer en annen. Gå ut uten dårlig
samvittighet for den som må sitte hjemme.
Midtlivskrise, sier du? Jeg tror ikke
det er det. Jeg tror det er sekstenåringens privilegium å være
både ansvarsløs og selvopptatt. Jeg merker at jeg ikke er den
eneste som har det på denne måten. Jeg ser det i smilet til mannen
jeg går forbi på gaten. På de lette skrittene, nesten dansesteg,
som jeg så nabofruen gjøre forleden dag. På latteren som klinger
gjennom gaten og som høres selv gjennom lukkede vinduer.
Det er viktig å ta vare på denne
følelsen. Å pleie den slik at minnene om den kan vare resten av
året. Det er denne følelsen spesielt som gjør at jeg gleder meg
til våren hvert år. Den ligger bakenfor vinteren og lokker med håp
om sol og varme.
Så når solen skinner og man blir så
våryr at det svimler for en, bare samle det som en boble inni deg så
har du noe å slippe løs de kaldeste og mørkeste dagene i januar
neste år. Da vet du at det ikke er lenge igjen til du igjen får
hilse på din indre sekstenåring.
