Den egoistiske julen

På jobben opplever jeg til stadighet disse dagene før julen starter, at mødre kommer innom med sine barn for å kjøpe gaver til klassens julekalender. Dette har fått meg til å tenke litt på kjøpepresset som er skapt i dette landet, og hvor ille det har blitt når barn helt ned i syvårsalderen føler de må kjøpe den fineste og dyreste gaven til klassens julekalender.

Hva har skjedd med gleden ved å gi? Har den forsvunnet ut etter hvert som behovet for å hevde seg selv blir utøvet ved å kjøpe dyre og eksklusive gaver til venner og familie?
Hva er egentlig meningen med at barn skal kjøpe gaver til en kalender på skolen? For det første vil det i dette tilfellet være foreldrene som betaler. For foreldre med en litt stram økonomi vil dette være en ekstra belastning i en, for dem, allerede belastende årstid. I tillegg lærer vi da våre barn at det er greit og riktig å bruke penger på mas og fjas.
Hva skjedde med innsamlingene av leker og klær til for eksempel Slumsøstrene? Jeg vet at det fortsatt er noen skoler og barnehager som holder på med dette, og det er bra. Da lærer vi barn at det alltid vil være noen som har det verre, og at det er solidarisk å dele godene våre med dem. Jeg liker konseptet ved at barn hjelper barn. Jeg liker at barn kan få se at det er ikke alltid om å gjøre å ha flest, mest og dyrest. Det som teller er at noen tenker på deg og at du har de primære behovene dekket.
Jeg er nok ikke alene om å tenke slik, men vi er nok i et forsvinnende mindretall, siden samfunnet virker å utvikle seg i en rasende fart mot et så egoistisk samfunn at vi ikke ser noen andre enn oss selv.
Ungdommer nå til dags er mindre politisk aktive og gjerne mer karrieredrevet. Fordi det eneste som virkelig teller for dem er å få seg den utdannelsen som gir den best betalte jobben slik at de kan kjøpe de dyreste og fineste tingene. Og på denne måten vise til sine omgivelser at de er vellykket. Hvor kommer dette fra? Det er jo ikke slik at det ikke finnes fattigdom og kriser som kan engasjere. Vel og merke hører man gjerne ikke så mye om dem lenger, det er jo litt passé å bry seg om slikt.
Men se på konflikten i Palestina, borgerkrigen i Syria, i Kongo, i Tsjad, i Irak, i Vest-Sahara, det er så ufattelig mye som skjer rundt i verden, i andre mindre heldige land. Selv her i landet er det nå opp mot 75000 barn som vokser opp under fattigdomsgrensen. Nedover i Europa er det enda verre, det er nok mange der som gruer seg til jul i år fordi den blir en kald og sulten affære. Slik som alle dagene er for tiden, siden det ikke er arbeid å oppdrive og man derfor er tvunget til sulten.

I mellomtiden kjøper altså norske barn gaver til hverandre, bare fordi det er det man må. Jeg gremmes.
I morgen skal jeg sette meg ned å skrive et brev til skolen til Ravn. Jeg skal si at jeg ønsker at de lager en såkalt omvendt julekalender, hvor man gir noe til en som trenger det hver dag, i stedet for å få noe.
Jeg kommer også til å strekke meg langt for å holde pengeforbruket til gaver nede. Tross alt har jeg vokst opp med lærdommen om at det er tanken som teller. Tror jeg kjøper en geit til alle i år. Den gjør i det minste noe nytte for seg, i stedet for den vasen som blir satt innerst i skapet og glemt, boken som ikke blir lest eller genseren som ikke blir brukt. Jeg oppfordrer herved alle til å gjøre det samme, kanskje vi i år kan gjøre en forandring og kanskje vi kan gjøre dette til en trend i tiden i stedet for?
Ha en gledelig førjulstid alle, håper ikke shoppingmonsteret spiser dere!