I dag, mens jeg satt på en benk og
ventet på mann og barn ble jeg sittende og fundere over tiden. Både
som målbar enhet og som følelse. Kanskje mest som følelse, det var
den som var mest nærliggende å tenke på der jeg satt.
Tiden er en egen ting. Den kommer, den
går, den tikker og takker, den lakker, den flyr og den snegler seg
avgårde.
Den oppleves forskjellig fra person til
person, også for personer som befinner seg på nøyaktig samme sted
samtidig. Hva er det som gjør at tiden er så uangripelig? Vi måler
jo tiden i sekunder, minutter, timer, dager, måneder og år. Men det
føles ikke likt.
Jeg er oppvokst i en familie der det er
viktig å holde tiden. Derfor oppleves det som uhøflig når andre
lar deg vente og vente og vente, noe som gjerne skjer når man er
punktlig. Dette fordi andre ikke føler at det er så viktig om man
kommer fem, ti eller femten minutter for sent. Min kjære og hans
familie er av denne typen. Mange gode historier kan oppstå som følge
av dette, og heldigvis er det sånn at de fleste slike historier blir
gode med tiden selv om de ikke var det i utgangspunktet.
Ventetid er en annen tid. Den føles
alltid lang, og det kan være vanskelig å smøre seg med tålmodighet
når tiden går som saktest. Jeg føler for eksempel at når jeg
venter på ham, så har mannen min all verdens tid. Han er bare rask
når det ikke er en forventning om å være rask. Det kan godt være
at denne følelsen er farget av at jeg måtte vente en stund i dag,
og at jeg frøs. Tiden gikk nemlig mye fortere da jeg kom frem til at
jeg skulle vente i bokhandelen på andre siden av gaten. Jeg hadde jo
knapt sett på titlene når de kom. Og jeg som hadde håpet på en ny
bok som kan sluke litt av tiden i kveld....
PS. For de av dere som lurte, så kommer tittelen på innlegget ,"Wibbly Wobbly, Timey Wimey", fra den fantastiske serien Doctor Who. Har du ikke sett den allerede, kan den anbefales som en god tidtrøyte :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar