Jeg velger meg April

Det er sol ute, våren er endelig her. Luften virker klarere og vakrere. Selv om det fortsatt er kaldt kjenner jeg solvarmen i kroppen og kjenner solstrålene stikke i fjeset. Fregnene vil nok være synlige i kveld. Det kiler i magen og jeg kjenner en liten boble av forventning.

Det skjer hver vår. Min indre sekstenåring rører på seg. Hvert år blir jeg like forundret over det. Det er akkurat som om man feller vinterhammen og så kommer man inn til et gjenværende lag med tenåring. En rastløshet som kan vare i flere uker. Jeg blir urolig i kroppen. Får sommerfugler i magen av ingen grunn. Jeg vil ut å gå i solen, møte nye mennesker, smile, le, flørte. Jeg bobler over av innestengt glede og latter. Det er en riktig så berusende følelse når den kommer.

Men den har en annen side også. Savnet av å ha muligheten til å gjøre det som faller meg inn uten å sjekke om det passer noen andre. Savnet av å være yngre, penere, friere. Flørte uten at jeg sårer en annen. Gå ut uten dårlig samvittighet for den som må sitte hjemme.

Midtlivskrise, sier du? Jeg tror ikke det er det. Jeg tror det er sekstenåringens privilegium å være både ansvarsløs og selvopptatt. Jeg merker at jeg ikke er den eneste som har det på denne måten. Jeg ser det i smilet til mannen jeg går forbi på gaten. På de lette skrittene, nesten dansesteg, som jeg så nabofruen gjøre forleden dag. På latteren som klinger gjennom gaten og som høres selv gjennom lukkede vinduer.

Det er viktig å ta vare på denne følelsen. Å pleie den slik at minnene om den kan vare resten av året. Det er denne følelsen spesielt som gjør at jeg gleder meg til våren hvert år. Den ligger bakenfor vinteren og lokker med håp om sol og varme.

Så når solen skinner og man blir så våryr at det svimler for en, bare samle det som en boble inni deg så har du noe å slippe løs de kaldeste og mørkeste dagene i januar neste år. Da vet du at det ikke er lenge igjen til du igjen får hilse på din indre sekstenåring.

Ukens prosjekter

Jeg har alltid flere håndarbeidsprosjekter på gang. Noen tar lengre tid enn andre, noen er gjort i en håndvending.

Denne uken har jeg startet med å redesigne noen gamle skjørt. De skal bli sommerkjoler i stedet. Oppskriften fant jeg i boken "Hekling i sommersol". Jeg tror kjolene kan bli fine, jeg har to til av samme type skjørt men i andre farger. (Nå er ingen av mine skjørt hvite, jeg har ikke eid et hvitt kappeskjørt hele mitt liv. Eller; jeg kan ha eid ett på slutten av 80-tallet, men det teller ikke siden jeg slet med å passe inn og trodde at klær var løsningen. Det varte ikke mer enn ca. fem minutter uansett.) En liten digresjon, her er bildene av prosjektet:

Ellers har jeg endelig fått gjort noe med rammene på disse bildene som jeg kjøpte på et loppemarked i fjor.

Jeg har lakket rammene med svart lakk, tror det kan bli fint. Akkurat nå står de til tørk i kjelleren, skal legge ut bilder i neste prosjektblogg.

Ha en strålende fin helg og en produktiv uke! :-)

Den egoistiske julen

På jobben opplever jeg til stadighet disse dagene før julen starter, at mødre kommer innom med sine barn for å kjøpe gaver til klassens julekalender. Dette har fått meg til å tenke litt på kjøpepresset som er skapt i dette landet, og hvor ille det har blitt når barn helt ned i syvårsalderen føler de må kjøpe den fineste og dyreste gaven til klassens julekalender.

Hva har skjedd med gleden ved å gi? Har den forsvunnet ut etter hvert som behovet for å hevde seg selv blir utøvet ved å kjøpe dyre og eksklusive gaver til venner og familie?
Hva er egentlig meningen med at barn skal kjøpe gaver til en kalender på skolen? For det første vil det i dette tilfellet være foreldrene som betaler. For foreldre med en litt stram økonomi vil dette være en ekstra belastning i en, for dem, allerede belastende årstid. I tillegg lærer vi da våre barn at det er greit og riktig å bruke penger på mas og fjas.
Hva skjedde med innsamlingene av leker og klær til for eksempel Slumsøstrene? Jeg vet at det fortsatt er noen skoler og barnehager som holder på med dette, og det er bra. Da lærer vi barn at det alltid vil være noen som har det verre, og at det er solidarisk å dele godene våre med dem. Jeg liker konseptet ved at barn hjelper barn. Jeg liker at barn kan få se at det er ikke alltid om å gjøre å ha flest, mest og dyrest. Det som teller er at noen tenker på deg og at du har de primære behovene dekket.
Jeg er nok ikke alene om å tenke slik, men vi er nok i et forsvinnende mindretall, siden samfunnet virker å utvikle seg i en rasende fart mot et så egoistisk samfunn at vi ikke ser noen andre enn oss selv.
Ungdommer nå til dags er mindre politisk aktive og gjerne mer karrieredrevet. Fordi det eneste som virkelig teller for dem er å få seg den utdannelsen som gir den best betalte jobben slik at de kan kjøpe de dyreste og fineste tingene. Og på denne måten vise til sine omgivelser at de er vellykket. Hvor kommer dette fra? Det er jo ikke slik at det ikke finnes fattigdom og kriser som kan engasjere. Vel og merke hører man gjerne ikke så mye om dem lenger, det er jo litt passé å bry seg om slikt.
Men se på konflikten i Palestina, borgerkrigen i Syria, i Kongo, i Tsjad, i Irak, i Vest-Sahara, det er så ufattelig mye som skjer rundt i verden, i andre mindre heldige land. Selv her i landet er det nå opp mot 75000 barn som vokser opp under fattigdomsgrensen. Nedover i Europa er det enda verre, det er nok mange der som gruer seg til jul i år fordi den blir en kald og sulten affære. Slik som alle dagene er for tiden, siden det ikke er arbeid å oppdrive og man derfor er tvunget til sulten.

I mellomtiden kjøper altså norske barn gaver til hverandre, bare fordi det er det man må. Jeg gremmes.
I morgen skal jeg sette meg ned å skrive et brev til skolen til Ravn. Jeg skal si at jeg ønsker at de lager en såkalt omvendt julekalender, hvor man gir noe til en som trenger det hver dag, i stedet for å få noe.
Jeg kommer også til å strekke meg langt for å holde pengeforbruket til gaver nede. Tross alt har jeg vokst opp med lærdommen om at det er tanken som teller. Tror jeg kjøper en geit til alle i år. Den gjør i det minste noe nytte for seg, i stedet for den vasen som blir satt innerst i skapet og glemt, boken som ikke blir lest eller genseren som ikke blir brukt. Jeg oppfordrer herved alle til å gjøre det samme, kanskje vi i år kan gjøre en forandring og kanskje vi kan gjøre dette til en trend i tiden i stedet for?
Ha en gledelig førjulstid alle, håper ikke shoppingmonsteret spiser dere!

Kropp og sjel

Det siste døgnet har et bilde av en svensk jente i bikini gått som en farsott over Facebook. Det har til og med blitt laget egne artikler i nettavisene om det. Grunnen til at bildet har blitt så kjent og har spredd seg så fort er ikke fordi jenten er overnaturlig vakker eller fordi det er et utrolig godt fotografert bilde. Grunnen er fordi jenten turde å poste et bilde av seg selv i bikini, selv om hun ikke er slank.

Det er trist at det er slik i denne verdenen, at det ikke er rom for alle typer mennesker. Kroppshysteriet og dietthysteriet har tatt så over dagliglivet vårt at vi synes det er helt utrolig å se et bilde av en litt formfull jente i bikini.

Som en som lever i skyggen av sitt eget kroppshat, er det godt å se at noen tør å være seg selv, selv med mer kroppsfett enn det som fremholdes som vakkert i samfunnets stereotypi. Det er også misunnelsesverdig, jeg hadde aldri tørt å gjøre det samme.

Jeg følger jo strømmen på mange måter selv og: Jeg er den tykke damen som i stedet for å legge ut bilder av seg selv på ferie, legger ut bilder av naturen og barna sine. Jeg gjemmer meg bak kameraet fordi det er enklere, jeg trenger ikke å forholde meg til kommentarer og ikke-kommentarer om hvordan jeg ser ut. Om jeg mot formodning publiserer bilder av meg selv er det fullt påkledd, og helst kun fra halsen og opp. Så dypt stikker mitt eget hat mot en kropp jeg har følt meg fanget i fra barneskolen.

Mange vil si at det er jo bare å gjøre noe med det, og det er jo en sannhet i det. Spørsmålet er bare hvordan? Skal jeg la meg styre av et skjønnhetsideal som jeg aldri kommer til å passe inn i, burde jeg ikke heller like meg selv slik jeg er? Hvorfor er det slik at jeg ikke klarer å riste av meg følelsen av at det er meg det er noe galt med? Strengt tatt er jeg jo bare et resultat av det jeg blir foret inn gjennom alle slags medier og motebransjen. Det er trist at noen få skal ha så mye og si for hva jeg som menneske er «verd» i andres og (jeg innrømmer det) mine egne øyne. Det burde være nok å trives med den kroppen man har, uavhengig av kiloene på den. Liten, stor, tynn eller tykk, det burde være plass til alle i verdensbildet.

Jeg jobber med saken, jeg har vel streng tatt innsett at jeg aldri kommer til å bli noen sylfide. Det har jeg heller ikke lyst til å bli. Jeg jobber derfor kontinuerlig med å godta meg selv som den jeg er både i kropp og sjel, et arbeid som dagens mote- og dagspresse ikke alltid gjør til et lett arbeid. Og ikke for å nevne hva deres holdninger kan få noen mennesker til å gjøre; jeg har opplevd flere ganger å bli kalt feit av fremmede mennesker. Jeg går da vel ikke bort til fremmede tynne mennesker på gaten og påpeker hvordan de ser ut? "Hei ditt beinrangel, hvor mange ganger har du kastet opp i dag?" Er jo ikke sikkert det hadde blitt tatt så godt i mot. Men å kommentere feite mennesker er liksom helt greit. Vi er jo så tykke og dumme at kommentarene sikkert ikke trenger inn uansett.... 

Jenter som Linda-Marie er det derfor altfor få av. Jeg misunner henne og hyller henne, jeg håper at flere gjør som henne, kanskje jeg også vil tørre å gå på stranden i bikini neste sommer.

Og kanskje til og med legge ut bilde av det på Facebook.....

Wibbly Wobbly, Timey Wimey.....

I dag, mens jeg satt på en benk og ventet på mann og barn ble jeg sittende og fundere over tiden. Både som målbar enhet og som følelse. Kanskje mest som følelse, det var den som var mest nærliggende å tenke på der jeg satt.

Tiden er en egen ting. Den kommer, den går, den tikker og takker, den lakker, den flyr og den snegler seg avgårde.

Den oppleves forskjellig fra person til person, også for personer som befinner seg på nøyaktig samme sted samtidig. Hva er det som gjør at tiden er så uangripelig? Vi måler jo tiden i sekunder, minutter, timer, dager, måneder og år. Men det føles ikke likt.

Jeg er oppvokst i en familie der det er viktig å holde tiden. Derfor oppleves det som uhøflig når andre lar deg vente og vente og vente, noe som gjerne skjer når man er punktlig. Dette fordi andre ikke føler at det er så viktig om man kommer fem, ti eller femten minutter for sent. Min kjære og hans familie er av denne typen. Mange gode historier kan oppstå som følge av dette, og heldigvis er det sånn at de fleste slike historier blir gode med tiden selv om de ikke var det i utgangspunktet.

Ventetid er en annen tid. Den føles alltid lang, og det kan være vanskelig å smøre seg med tålmodighet når tiden går som saktest. Jeg føler for eksempel at når jeg venter på ham, så har mannen min all verdens tid. Han er bare rask når det ikke er en forventning om å være rask. Det kan godt være at denne følelsen er farget av at jeg måtte vente en stund i dag, og at jeg frøs. Tiden gikk nemlig mye fortere da jeg kom frem til at jeg skulle vente i bokhandelen på andre siden av gaten. Jeg hadde jo knapt sett på titlene når de kom. Og jeg som hadde håpet på en ny bok som kan sluke litt av tiden i kveld....

PS. For de av dere som lurte, så kommer tittelen på innlegget ,"Wibbly Wobbly, Timey Wimey",  fra den fantastiske serien Doctor Who. Har du ikke sett den allerede, kan den anbefales som en god tidtrøyte :-)

Kan jeg be om et øyeblikks oppmerksomhet?

Som ansatt i butikk er det ikke måte på hva en opplever og må finne seg i i forhold til kunder.

Så her kommer en liten sjekkliste som kan være grei å huske for alle når de skal ut å handle, uansett hvilken butikk det gjelder:

1. Vi som jobber i butikk er mennesker med følelser, vi også. Dette betyr at selv om vi stort sett alltid smiler på jobb kan det være vanskelig å holde seg like blid noen dager, og vi klarer ikke å smile like oppriktig. Dette er helt menneskelig, så ikke døm oss om vi har en dårlig dag, kom heller tilbake slik at vi kan få vist oss fra den gode siden vår også.

2. Selv om jeg jobber i butikk er jeg ikke tilbakestående. Mange av oss som jobber her har faktisk høyere utdannelse. Vi skjønner hva du mener og trenger ikke å få hver minste lille ting inn med teskje.

3. Det er uhøflig å rope, knipse og plystre på oss, uansett hvor travelt du har det (dette tipset gjelder også i utelivsbransjen.) Det kan faktisk tenkes at de andre kundene i butikken har noe de skulle ha gjort de også, og at de kom før deg. Jeg kan dessverre bare snakke med en person om gangen.

4. Det sies at kunden alltid har rett. Dette stemmer for så vidt, men ikke alltid. Når du kommer med utsagn om butikken/varene/verden som jeg er nødt til å benekte, gjør jeg det ikke for å starte en krangel eller for å fornærme deg, men fordi det er slik det er.

5. Jeg hjelper så gjerne med det meste du spør om som er relatert til butikken jeg jobber i. At jeg er blid og hyggelig og snakker med deg betyr derimot ikke at vi er bestevenner, og at jeg er interessert i hele livshistorien din.

6. I forhold til å få hjelp så er det fint om du sier fra når du trenger den, og ikke klager på meg fordi jeg ikke hjalp nok. Sier du nei takk til hjelp, er det ikke alltid jeg skjønner at du vil ha hjelp likevel. Jeg er ikke tankeleser.

7. Å klage på meg fordi jeg hjelper deg for mye får deg heller ikke særlig langt. Liker du ikke hjelpen jeg gir, så si nei takk. Dette er jobben min, jeg leker tross alt ikke butikk. Og jeg er fortsatt ikke tankeleser.

8. Sist men ikke minst så er høflighet nøkkelen til alt godt i denne bransjen. Det gjelder oss som jobber, men det gjelder også deg som kunde. Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg, heter det. Med andre ord: er du hyggelig, er vi hyggelig tilbake. Er du sur og gretten, ikke forvent at vi sprudler i ditt nærvær.

Jeg takker for oppmerksomheten :-)

Årets første grilling

Varme og svette etter en lang dag på jobb, skole og barnehage tok vi med oss middagen til Nygårdsparken. Med bare føtter og sol i fjeset grillet vi mat, vi lekte og koste oss. Deilig! :-)